Hvem fant opp matcha? Historien om pulverisert grønn te
Matchaens historie handler om kulturell overføring, foredling og forvandling. Den oppsto ikke ferdig utformet i Japan – den kom fra Kina og ble deretter over flere hundre år utviklet til noe utpreget japansk.
Opprinnelsen i Kina
Pulverisert te ble utviklet i Kina under Tang-dynastiet (618–907 e.Kr.). Teen ble bearbeidet til pressede briketter, som så ble malt og vispet med varmt vann. Metoden ble utbredt under Song-dynastiet (960–1279 e.Kr.), da pulverisert te ble løftet til en kunstform som ble drukket i formelle sammenhenger.
Ankomsten til Japan
Den buddhistiske munken Eisai får æren for å ha brakt tefrø og skikken med å drikke pulverisert te fra Kina til Japan i 1191. Han plantet te ved Kozanji-tempelet i Kyoto og skrev en avhandling som fremhevet teens helsefordeler. Tedrikkingen spredte seg raskt i buddhistiske klostre, der den ble brukt til å holde konsentrasjonen oppe under meditasjon, og deretter videre til samuraienes og aristokratiets kultur.
Utviklingen av chado
Den japanske teseremonien utviklet seg i århundrene som fulgte, sterkt formet av temesteren Sen no Rikyu (1522–1591). Rikyu destillerte seremoniens estetikk til wabi-cha – å finne skjønnhet i det enkle, det ufullkomne og det forgjengelige. Tre teskoler – Ura Senke, Omote Senke og Mushakoji Senke – fører sin slektslinje direkte tilbake til hans lære.
Nedgangen i Kina og bevaringen i Japan
Pulverisert te gikk av moten i Kina under Ming-dynastiet (1368–1644), da trekking av løse teblader ble dominerende. Japan fortsatte å utvikle tradisjonen på egen hånd – og det er derfor matcha i dag regnes som typisk japansk, selv om opprinnelsen er kinesisk.
Moderne matcha
Bedre utvalg av cultivarer og forbedrede teknikker for skyggedyrking på 1800- og 1900-tallet foredlet produksjonen. Matchaens globale fremvekst som forbrukerprodukt skjøt for alvor fart på 2010-tallet og fortsetter i dag.